Stier

Det skjer ikke hver søndag, men det skjer på ganske mange søndager. At jeg, og hunden min Peik, er ute og går i skogen. På stier som er tråkket opp og holdt ved like av folk som liker å gå i skogen. Noen av oss går i skogen ikke bare på søndager men på alle dager. Og vi følger stier.

Vi kjenner ikke nødvendigvis hverandre men av og til møtes vi og da hilser vi på hverandre, kanskje slår vi av en prat mens hundene snuser på hverandre der hunder vanligvis snuser på hverandre. Vi prater om været kanskje, om hvor varmt eller kaldt det er eller hvor synd det er at det er båndtvang hele den beste tiden på året. Så sier vi "hade" til hverandre og fortsetter på hver vår vei - eller sti.

På søndager er det ikke alltid sånn. For på søndager kommer byfolket. Byfolket trekker til marka på søndager. For "å slapp'a" sier de.  "Slapp'a" du liksom.

Søndag er den eneste dagen i uka jeg risikerer å få kjeft for å gå på en sti i skogen, med hunden min, Peik. For på søndager, når byfolket skal "slapp'a", kryr det av forbannede fedre, stressede mødre og skrikende unger i marka. Og de mener de har et slags krav på stien, og at hunden min, Peik, ikke har noe der på stien å gjøre. For han skremmer snørrungene og gjør mødrene ennå mer stresset og fedrene ennå mer forbannet.

"Få den bikkja vekk fra stien!" brøler en forbannet far. Jeg vet ikke hvorfor de er så opptatt av akkurat stien eller hvorfor det er så fælt at hunden min, Peik, og jeg er på den. For det går ofte an å se et stykke frem så om de ser meg først er det bare å gå ut av stien og gå rundt meg. Eller gi meg en indikasjon på at kona eller ungene er redde for hunden min, Peik, så går jeg gladelig rund dem. For utenfor stien er det bare skog som ikke helt har blitt en sti ennå - på en måte.

Og da, når en forbannet far skriker til meg og hunden min, Peik, lurer jeg på om de vet hvordan en sti faktisk blir en sti? At en sti indikerer at noen går der - ofte. At det er oss som går der hver dag, gjerne med hund, som er årsaken til hele stiens eksistens? At det ikke blir noen sti av at noen kommer og skriker ut forbannelser hver søndag?

Jeg har ikke noe prinsipielt imot byfolk som vil ut i marka for å "slapp'a" om de bare kunne "slapp'a" litt. Og ikke oppfører seg som om de eier stiene. For det gjør de ikke... men vi er ikke så smålige at vi påpeker det. Og om vi ser dem først så går vi rundt.

Og så humrer vi litt av byfolket som blir forvirret og lurer på hvorfor stien plutselig deler seg for så å gå sammen igjen etter tjue meter...

Ventetid

Du sitter på en liten kafé og venter. Det er en fin sommerdag. Du har hatt flaks og funnet et ledig bord ute. Kafeen er liten og det er alt for fint vær til å sitte inne. Du har bestilt en kaffe latte med ekstra krem og samtidig bedt servitøren om han kunne være så snill å sveive ned markisen litt til.

Der sitter du og venter. Du nyter kaffedrikken din mens du åndsfraværende titter på alle menneskene som passerer utenfor det lille hvite stakittgjerdet som markerer grensen for utekafeen. Gjerdet er sikkert ikke mer enn en halv meter høyt men du syntes det står godt til den stilen de har valgt på resten. Du ser på klokken og bestemmer deg for å sjekke om det har kommet noen meldinger på mobilen i samme slengen. Du er både lettet og skuffet på en gang når du ser at det ikke er noen meldinger til deg. Du vurderer å sende en selv men bestemmer deg for å ikke gjøre det.

Du venter. Du prøver å smuglese i avisen til mannen som sitter foran deg men du greier bare å lese overskriftene til høyre. Mannen er ulastelig kledd i mørk dress og du lurer på hvordan han orker det siden det er så varmt. Det får deg til automatisk å rette på dine egne klær. Du ser på klokken igjen for du greier ikke å huske hva den viste forrige gang. Du tar også frem mobilen igjen og begynner å fikle med den. Du prøver å late som om du skriver en melding sånn at det ikke skal se ut som om du er ensom. Du ønsker å vise alle at du ikke er en som går på kafé alene. Du vet ikke helt hvorfor du føler det slik og føler deg litt underlig der du sitter å trykker tilfeldig på telefonen. Du blir litt flau over deg selv og putter mobilen i lomma igjen. Du prøver å få kontakt med servitøren for å bestille en kaffe latte til men ombestemmer deg så når han kommer bort til deg ber du om en cola.

Du venter. Du begynner å titte litt mer målrettet rundt deg selv om du vet at det er litt for tidlig men du er lei å vente så du håper. Blikket ditt faller på en ung mann som står litt nede i gata og spiller gitar og synger. Du oppdager at du kan høre ham og lurer på hvorfor du ikke har lagt merke til ham tidligere. Etterpå greier du ikke å la være å lytte etter ham. Du forsøker å kjenne igjen hva han synger men må gi opp. Det irriterer deg litt at du hører at han spiller gitar og synger uten at du kan høre selve sangen. Du har allerede nesten drukket opp colaen og det stort sett bare isbiter i glasset. Du blir litt i villrede om hva du skal gjøre. Du har ikke lyst på mer å drikke men vil heller ikke bli sittende uten noe som helst. Du ønsker du hadde hatt en avis eller ett blad. Du føler at folk kikker på deg der du sitter alene selv om du er klar over at ingen egentlig bryr seg.

Venter. Ingen nye meldinger på mobilen så du velger å ta det som ett godt tegn. Et tegn på at det ikke har skjedd noe uforutsett. Mannen med gitaren har tatt en pause og sitter med bena i kors midt på fortauet og tar seg en røyk. Du oppdager at du savner lyden av sangen hans. Servitøren kommer bort til deg og spør om du ønsker noe mer så du bestiller en ny cola uten at du egentlig har lyst på det.

Det er slik jeg finner deg. Ventende. Jeg ser hvordan ansiktet ditt lyser opp når du får øye på meg og du smiler ditt helt spesielle jeg-har-savnet-deg smil. Jeg har lyst til å løpe bort til deg men jeg tvinger meg selv til å gå rolig. Hjertet mitt banker fortere og jeg kan nesten ikke vente på å få en klem av deg. Føle deg tett inntil meg igjen. For det er alt for lenge siden sist. Jeg har ventet lenge på dette. Veldig lenge. Og når jeg står tett inntil deg og du kysser meg dypt og lenge så vet jeg at det var verd ventetiden.