Stier

Det skjer ikke hver søndag, men det skjer på ganske mange søndager. At jeg, og hunden min Peik, er ute og går i skogen. På stier som er tråkket opp og holdt ved like av folk som liker å gå i skogen. Noen av oss går i skogen ikke bare på søndager men på alle dager. Og vi følger stier.

Vi kjenner ikke nødvendigvis hverandre men av og til møtes vi og da hilser vi på hverandre, kanskje slår vi av en prat mens hundene snuser på hverandre der hunder vanligvis snuser på hverandre. Vi prater om været kanskje, om hvor varmt eller kaldt det er eller hvor synd det er at det er båndtvang hele den beste tiden på året. Så sier vi "hade" til hverandre og fortsetter på hver vår vei - eller sti.

På søndager er det ikke alltid sånn. For på søndager kommer byfolket. Byfolket trekker til marka på søndager. For "å slapp'a" sier de.  "Slapp'a" du liksom.

Søndag er den eneste dagen i uka jeg risikerer å få kjeft for å gå på en sti i skogen, med hunden min, Peik. For på søndager, når byfolket skal "slapp'a", kryr det av forbannede fedre, stressede mødre og skrikende unger i marka. Og de mener de har et slags krav på stien, og at hunden min, Peik, ikke har noe der på stien å gjøre. For han skremmer snørrungene og gjør mødrene ennå mer stresset og fedrene ennå mer forbannet.

"Få den bikkja vekk fra stien!" brøler en forbannet far. Jeg vet ikke hvorfor de er så opptatt av akkurat stien eller hvorfor det er så fælt at hunden min, Peik, og jeg er på den. For det går ofte an å se et stykke frem så om de ser meg først er det bare å gå ut av stien og gå rundt meg. Eller gi meg en indikasjon på at kona eller ungene er redde for hunden min, Peik, så går jeg gladelig rund dem. For utenfor stien er det bare skog som ikke helt har blitt en sti ennå - på en måte.

Og da, når en forbannet far skriker til meg og hunden min, Peik, lurer jeg på om de vet hvordan en sti faktisk blir en sti? At en sti indikerer at noen går der - ofte. At det er oss som går der hver dag, gjerne med hund, som er årsaken til hele stiens eksistens? At det ikke blir noen sti av at noen kommer og skriker ut forbannelser hver søndag?

Jeg har ikke noe prinsipielt imot byfolk som vil ut i marka for å "slapp'a" om de bare kunne "slapp'a" litt. Og ikke oppfører seg som om de eier stiene. For det gjør de ikke... men vi er ikke så smålige at vi påpeker det. Og om vi ser dem først så går vi rundt.

Og så humrer vi litt av byfolket som blir forvirret og lurer på hvorfor stien plutselig deler seg for så å gå sammen igjen etter tjue meter...