Et vanskelig innlegg

Dette er et vanskelig innlegg. Det er ikke planlagt, gjennomtenkt, kladdet og ruget på slik mine sporadiske innlegg oftest er. Og det er sannsynligvis også for tidlig å skrive noe slikt men hva skal man gjøre?

Det er på tide å minne om at enkelte fellesnevnere ikke utgjør likhet. Jeg ser Siv Jensen får tyn på Facebook fordi hun misliker å bli sidestilt med en terrorist fordi terroristen hadde Frp sympatier. Jeg er enig med henne i det for jeg skjønner hva hun sier.

Jeg hadde aldri før hørt om denne terroristen. Jeg hadde aldri lest noe av ham eller frekventert noen av nettstedene han benyttet seg av. Men drevet av en nærmest makaber nyskjerrighet og et behov for å finne ut av hva faen det var som foregikk oppe i denne mannens hode har jeg lett opp og lest en god del. Det har vært en skremmende reise.

Skremmende i stor grad fordi bruddstykker av det han skriver kunne like gjerne vært skrevet av meg selv. I neste avsnitt kunne jeg riktig nok plutselig se "meg selv" og min ideologi beskrevet som noe som måtte utryddes men det kan altså ikke stikkes under stol at jeg faktisk deler tanker med en terrorist på isolerte områder. Akkurat som Siv Jensen. Og sikkert en hel haug andre.

Nå liker jeg ikke Siv Jensen, hennes parti, retorikk eller politikk. Men i et fritt og demokratisk samfunn hvor hver og en av oss står fritt til å danne vår egen mening, plukke litt hist og her og formulere våre tanker akkurat slik vi vil er det ikke til å unngå at man tidvis, og til sin egen overraskelse, finner at man må si seg enig i en og annen mening ytret fra en motpart.

Det er svært viktig at vi  i disse dager greier å holde snørr og barter godt adskilt. Terroristens handlinger var kun hans egne. Å trekke frem tilfeldige likheter mellom tilfeldige mennesker, tanker og handlinger for å forsøke å fordele en skyld som eies kun av et menneske fører ingenting med seg. Terroristen var også frimurer. Det gjør ikke hele frimurerordenen til en terrororganisasjon.

Og ja, dette er også et forsvar. For i likhet med Siv Jensen så viste det seg at jeg slumpet til å dele enkelte syn med en terrorist. Det betyr ikke at jeg på noe som helst nivå identifiserer meg med ham eller på noen måte stiller meg bak hans grufulle gjerninger. Jeg er også sosialdemokrat og dyprød i hjertet, tidvis blå utenpå og grønn når det gjelder.

Det er lov å være sint. Jeg er rasende selv. Men jeg er ikke rasende på Siv Jensen, Frp eller frimurerne. Jeg er rasende på en terrorist som med grufulle følger angrep alt det landet vårt og demokratiet vårt står for.

Stier

Det skjer ikke hver søndag, men det skjer på ganske mange søndager. At jeg, og hunden min Peik, er ute og går i skogen. På stier som er tråkket opp og holdt ved like av folk som liker å gå i skogen. Noen av oss går i skogen ikke bare på søndager men på alle dager. Og vi følger stier.

Vi kjenner ikke nødvendigvis hverandre men av og til møtes vi og da hilser vi på hverandre, kanskje slår vi av en prat mens hundene snuser på hverandre der hunder vanligvis snuser på hverandre. Vi prater om været kanskje, om hvor varmt eller kaldt det er eller hvor synd det er at det er båndtvang hele den beste tiden på året. Så sier vi "hade" til hverandre og fortsetter på hver vår vei - eller sti.

På søndager er det ikke alltid sånn. For på søndager kommer byfolket. Byfolket trekker til marka på søndager. For "å slapp'a" sier de.  "Slapp'a" du liksom.

Søndag er den eneste dagen i uka jeg risikerer å få kjeft for å gå på en sti i skogen, med hunden min, Peik. For på søndager, når byfolket skal "slapp'a", kryr det av forbannede fedre, stressede mødre og skrikende unger i marka. Og de mener de har et slags krav på stien, og at hunden min, Peik, ikke har noe der på stien å gjøre. For han skremmer snørrungene og gjør mødrene ennå mer stresset og fedrene ennå mer forbannet.

"Få den bikkja vekk fra stien!" brøler en forbannet far. Jeg vet ikke hvorfor de er så opptatt av akkurat stien eller hvorfor det er så fælt at hunden min, Peik, og jeg er på den. For det går ofte an å se et stykke frem så om de ser meg først er det bare å gå ut av stien og gå rundt meg. Eller gi meg en indikasjon på at kona eller ungene er redde for hunden min, Peik, så går jeg gladelig rund dem. For utenfor stien er det bare skog som ikke helt har blitt en sti ennå - på en måte.

Og da, når en forbannet far skriker til meg og hunden min, Peik, lurer jeg på om de vet hvordan en sti faktisk blir en sti? At en sti indikerer at noen går der - ofte. At det er oss som går der hver dag, gjerne med hund, som er årsaken til hele stiens eksistens? At det ikke blir noen sti av at noen kommer og skriker ut forbannelser hver søndag?

Jeg har ikke noe prinsipielt imot byfolk som vil ut i marka for å "slapp'a" om de bare kunne "slapp'a" litt. Og ikke oppfører seg som om de eier stiene. For det gjør de ikke... men vi er ikke så smålige at vi påpeker det. Og om vi ser dem først så går vi rundt.

Og så humrer vi litt av byfolket som blir forvirret og lurer på hvorfor stien plutselig deler seg for så å gå sammen igjen etter tjue meter...

Ventetid

Du sitter på en liten kafé og venter. Det er en fin sommerdag. Du har hatt flaks og funnet et ledig bord ute. Kafeen er liten og det er alt for fint vær til å sitte inne. Du har bestilt en kaffe latte med ekstra krem og samtidig bedt servitøren om han kunne være så snill å sveive ned markisen litt til.

Der sitter du og venter. Du nyter kaffedrikken din mens du åndsfraværende titter på alle menneskene som passerer utenfor det lille hvite stakittgjerdet som markerer grensen for utekafeen. Gjerdet er sikkert ikke mer enn en halv meter høyt men du syntes det står godt til den stilen de har valgt på resten. Du ser på klokken og bestemmer deg for å sjekke om det har kommet noen meldinger på mobilen i samme slengen. Du er både lettet og skuffet på en gang når du ser at det ikke er noen meldinger til deg. Du vurderer å sende en selv men bestemmer deg for å ikke gjøre det.

Du venter. Du prøver å smuglese i avisen til mannen som sitter foran deg men du greier bare å lese overskriftene til høyre. Mannen er ulastelig kledd i mørk dress og du lurer på hvordan han orker det siden det er så varmt. Det får deg til automatisk å rette på dine egne klær. Du ser på klokken igjen for du greier ikke å huske hva den viste forrige gang. Du tar også frem mobilen igjen og begynner å fikle med den. Du prøver å late som om du skriver en melding sånn at det ikke skal se ut som om du er ensom. Du ønsker å vise alle at du ikke er en som går på kafé alene. Du vet ikke helt hvorfor du føler det slik og føler deg litt underlig der du sitter å trykker tilfeldig på telefonen. Du blir litt flau over deg selv og putter mobilen i lomma igjen. Du prøver å få kontakt med servitøren for å bestille en kaffe latte til men ombestemmer deg så når han kommer bort til deg ber du om en cola.

Du venter. Du begynner å titte litt mer målrettet rundt deg selv om du vet at det er litt for tidlig men du er lei å vente så du håper. Blikket ditt faller på en ung mann som står litt nede i gata og spiller gitar og synger. Du oppdager at du kan høre ham og lurer på hvorfor du ikke har lagt merke til ham tidligere. Etterpå greier du ikke å la være å lytte etter ham. Du forsøker å kjenne igjen hva han synger men må gi opp. Det irriterer deg litt at du hører at han spiller gitar og synger uten at du kan høre selve sangen. Du har allerede nesten drukket opp colaen og det stort sett bare isbiter i glasset. Du blir litt i villrede om hva du skal gjøre. Du har ikke lyst på mer å drikke men vil heller ikke bli sittende uten noe som helst. Du ønsker du hadde hatt en avis eller ett blad. Du føler at folk kikker på deg der du sitter alene selv om du er klar over at ingen egentlig bryr seg.

Venter. Ingen nye meldinger på mobilen så du velger å ta det som ett godt tegn. Et tegn på at det ikke har skjedd noe uforutsett. Mannen med gitaren har tatt en pause og sitter med bena i kors midt på fortauet og tar seg en røyk. Du oppdager at du savner lyden av sangen hans. Servitøren kommer bort til deg og spør om du ønsker noe mer så du bestiller en ny cola uten at du egentlig har lyst på det.

Det er slik jeg finner deg. Ventende. Jeg ser hvordan ansiktet ditt lyser opp når du får øye på meg og du smiler ditt helt spesielle jeg-har-savnet-deg smil. Jeg har lyst til å løpe bort til deg men jeg tvinger meg selv til å gå rolig. Hjertet mitt banker fortere og jeg kan nesten ikke vente på å få en klem av deg. Føle deg tett inntil meg igjen. For det er alt for lenge siden sist. Jeg har ventet lenge på dette. Veldig lenge. Og når jeg står tett inntil deg og du kysser meg dypt og lenge så vet jeg at det var verd ventetiden.

Om jeg fikk velge...

Et spørsmål som stadig kommer opp, av en eller annen mystisk grunn, gjennom livet er: "Hvordan ville du helst dø?" Jeg er ikke i tvil. Fikk jeg velge ville jeg dø i en spektakulær flyulykke. Ikke et brått og overraskene krasj rett ved flyplassen som følge av windshear eller noe slikt noe. Nei, en mekanisk svikt i stor høyde er noe for meg. Slik at maskinen faller langt og lenge. Da får man tid på seg til å kjenne på hvordan det faktisk er på en måte.

Jeg mener; å dø er jo noe man garantert bare kommer til å oppleve en gang i livet så det skader jo ikke om det bærer litt preg av f.eks fornøyelsespark. Berg og dalbane for eksempel, eller en av de mer voldelige karusellene. Fordelen med et solid flykrasj er bare at man slipper å føle seg uvel etter den heseblesende turen ned, slik man ofte føler seg etter en real berg og dalbane tur eller etter en voldsom karusell.

Jeg har tatt berg og dalbane en gang. En tekopp-karusell også. Og det var forsåvidt spennende nok mens det sto på, men etterpå? Ikke trivelig. Trolig det nærmeste jeg har kommet et reelt dødsønske noen gang.

En annen ting med flykrasj er at man slår all statistikk. Bare snakk med alle som har greie på statistikk, odds og alt det der. Man har større sjanse til å vinne i Lotto enn å dø i en flyulykke. Tenk over det. Å dø i en flyulykke er det samme som å ta banken i alle pengespill i hele verden på en gang! Det er ikke mange forunt å oppnå noe så sjeldent.

Så altså, et dramatisk flykrasj fra stor høyde er både fornøyelsespark og lottogevinst på en gang, men helt uten de påfølgende ubehag og problemer disse tingene fører med seg. Hvorfor noen vil ønske å  andre måter å forlate denne jammerdal på kan jeg slett ikke begripe.

Islam = Galskap

Dette er et bilde av en religiøs gutt. Et barn av religiøse foreldre. Se på det!

Du kan si hva du vil. Du kan bruke ord som "hjernevasket", "lurt", "det er ikke å følge Guds ord" og så videre og så videre.

Dette er uansett et bilde av en religiøs gutt. Et barn av religiøse foreldre. Et barn - en bombe.  Og DU godtar det!

20.05.11: Tegn Muhammed dagen. Vis at du ikke lenger godtar galskapen.

"Vi"

Jeg finner meg selv stadig inkludert i grupper. Ofte grupper jeg hverken kjenner igjen eller identifiserer meg med. Og inkluderingen i gruppen basers ofte på en ganske perifer forbindelse som at man eier en hund eller i det heletatt eksisterer. Jeg snakker om "vi". Det er veldig inn nå fortiden å kritisere "vi". "Vi" bryr oss for lite, "vi" fråtser for mye eller "vi" kjører for mye bil.

"Vi" har for lite empati, "vi" er for egoistiske og "vi" setter for lite pris på ditt eller datt. Eller så sender "vi" soldater til nok en krig som ikke egentlig er en krig fordi "vi" har bestemt at det er det beste. "Vi" er ikke flinke nok til å plukke opp hundemøkka etter bikkjene som "vi" har, "vi" bruker for mye tid på nettet, "vi" er deprimerte fordi "vi" ser for mye fælt på TV og "vi" lengter etter noe "vi" ikke kan få.

"Vi" er jødehatere, islamofobe og homofobe. "Vi" lider av fremmedfrykt og intoleranse. "Vi" er imot økte skatter, TV lisens og "vi" synes ikke det brukes nok penger på veier eller på kollektivtrafikk. "Vi" oppdrar ikke våre barn riktig og "vi" gjør ikke nok for å beskytte dem mot alt det "vi" frykter. "Vi" verdsetter ikke de som sliter for å holde ting gående, "vi" bryr oss ikke om dem som bryr seg om oss og "vi" vil bare ha men ikke gi.

"Vi" liker å kritisere men det er egentlig ikke en pen ting å gjøre. Selvkritikk derimot, det er en dyd og selve snarveien til billige poenger og popularitet. Og ved å kunne vise slik selvkritikk så hever vi oss høyt over "dem". Du vet, "de" som er akkurat som oss men ikke innrømmer det.
 
Men, forunderlig nok, på tross av alle artiklene,kronikkene, facebookstatuser og twitringer om "vi", så finnes det ikke en eneste "jeg" som skriver eller sier de samme tingene. Man ser aldri en kronikk som forkynner at "jeg er en jødehatende homofob som ser for mye på TV, ikke sørger for barna mine og ikke liker muslimer. Jeg spiser for mye dårlig mat og bryr meg ikke om jordskjelv og krig." eller en facebookstatus som proklamerer at "jeg eier ikke empati og jeg er en kjempeegoist som ikke setter pris på hverken sykepleiere eller de som vasker dassen på jobben."

Og jeg kan ikke skjønne det. For sist jeg sjekket så betinget "vi" en hel haug med "jeg"..?

Har du ingenting å skjule?

"Jeg har ingenting å skjule."

Hvor mange ganger har vi ikke hørt dette den siste tiden? Særlig i forbindelse med innføringen av Datalagringsdirektivet. Og det som er skremmende er at folk faktisk tror det. Med en nesten rørende naivitet så tror de at de ikke har noe å skjule siden de hverken er pedofile eller terrorister. Som om de faktisk tror ar det er pedofile og terrorister det gjelder. Eller som om de tror det blir færre pedofile og terrorister bare myndigheten får mulighet til  å vite hvem du ringer, når du ringer, fra hva slags apparat du ringer og hvor lenge du ringer. Bærer du telefonen med deg vil de også kunne spore hvor du var før du ringte og hvor du dro etter at du hadde ringt.

Det blir heller ikke tatt flere pedofile og terrorister av at noen kan se når du logget deg på nettet, fra hvor du logget deg på nettet, med hva du logget deg inn på nettet, hvem du mailet, med hvem du chattet, hvem sin facebook side du så på, hvilke andre nettsider du så på etc. Faktisk er det sånn at de eneste man får lagret fornuftig data om er de som ikke prøver å gjemme seg. Og de som ikke prøver å gjemme seg er de som proklamerer at de ikke har noe å skjule. Og det er enkelt å gjemme seg.

Men la oss holde oss til dette med å ikke ha noe å skjule. La oss tilogmed holde disse små lovbruddene vi alle begår utenfor. Men la oss, som et tankekesperiment, si at naboen din er en av de hundrevis av betrodde personer som skal forvalte de lagrede data. Og la oss si at du blir fryktelig uvenner med denne naboen, som igjen ikke helt kan dy seg fra å sjekke litt opp om deg. Du, som ikke har noe å skjule.

Han vil kanskje finne at du liker en spesiell type nettsider, ikke ulovlig kanskje, men av ganske privat karakter. Kanskje finner han at du har en konto på en chatteside av det pikante slaget? Kanskje finner han ut at du er på denne chattesiden kun i arbeidstiden.  Om du har en jobb har vedkommende noe på deg som du garantert ønsker å skjule for din arbeidgiver. Om du ikke jobber har han noe på deg som det kan synes at du øsnker å skjule for din ektemake.  Kanskje har samme nettside en spesiell plass hvor man kan laste opp bilder? Bilder du kanskje ikke ville vise naboen akkurat?

Kanskje han finner at du er litt gladere i online bingo enn din ektefelle vet om? Kanskje har det gått noen ekstra kroner der som bare du vet om? Vel, du er ikke lenger den eneste som vet om det, for du har selvsagt overført penger via nettet, men nå også din nabo som gjør alt han kan for å gjøre livet surt for deg.

Dette er ett eksempel på ikke utenkelig misbruk. Det er bare å tenke seg hvor mange lekkasjer man hører om, privat eller offentlig, av folk som har snoket i legejournaler, forsikringspapierer etc rett og slett bare fordi muligheten er der. Dataene fra DLD vil ikke skille seg ut.

La oss ta dette ørlitegrann lenger. Litt ut ifra den helt privat sfæren. La oss tenke at du, som ikke har noe å skjule, er politisk aktiv. Kanskje står du på valg. Og naboen som jobber med de lagrede data ikke nødvendigvis er på din side men på siden til sin beste kompis som tilfeldigvis er din motkandidat? Har du fremdeles ingenting å skjule? En liten overskrift om "Nettsex" eller "spillegalskap" og du kan kysse hele karrieren farvell pluss at dette ville være en alvorlig inngripen i våre demokratiske prinsipper.

Men la oss ta det enda et skritt lenger mot noe som faktisk er ennå mer sannsynlig: Noen får ved et uhell tilgang til hele eller deler av databasen, tar med seg noen gigabyte, og plutselig er all elektronisk trafikk du har foretatt deg det siste året postet på nettet. Hvem som helst, inkludert dine barn, familie, arbeidsgiver kan se hva du har gjort, hvem du har ringt etc etc. Hele ditt elektroniske liv ligger åpen for hele verden...

Og du har virkelig ikke noe å skjule?