"Vi"

Jeg finner meg selv stadig inkludert i grupper. Ofte grupper jeg hverken kjenner igjen eller identifiserer meg med. Og inkluderingen i gruppen basers ofte på en ganske perifer forbindelse som at man eier en hund eller i det heletatt eksisterer. Jeg snakker om "vi". Det er veldig inn nå fortiden å kritisere "vi". "Vi" bryr oss for lite, "vi" fråtser for mye eller "vi" kjører for mye bil.

"Vi" har for lite empati, "vi" er for egoistiske og "vi" setter for lite pris på ditt eller datt. Eller så sender "vi" soldater til nok en krig som ikke egentlig er en krig fordi "vi" har bestemt at det er det beste. "Vi" er ikke flinke nok til å plukke opp hundemøkka etter bikkjene som "vi" har, "vi" bruker for mye tid på nettet, "vi" er deprimerte fordi "vi" ser for mye fælt på TV og "vi" lengter etter noe "vi" ikke kan få.

"Vi" er jødehatere, islamofobe og homofobe. "Vi" lider av fremmedfrykt og intoleranse. "Vi" er imot økte skatter, TV lisens og "vi" synes ikke det brukes nok penger på veier eller på kollektivtrafikk. "Vi" oppdrar ikke våre barn riktig og "vi" gjør ikke nok for å beskytte dem mot alt det "vi" frykter. "Vi" verdsetter ikke de som sliter for å holde ting gående, "vi" bryr oss ikke om dem som bryr seg om oss og "vi" vil bare ha men ikke gi.

"Vi" liker å kritisere men det er egentlig ikke en pen ting å gjøre. Selvkritikk derimot, det er en dyd og selve snarveien til billige poenger og popularitet. Og ved å kunne vise slik selvkritikk så hever vi oss høyt over "dem". Du vet, "de" som er akkurat som oss men ikke innrømmer det.
 
Men, forunderlig nok, på tross av alle artiklene,kronikkene, facebookstatuser og twitringer om "vi", så finnes det ikke en eneste "jeg" som skriver eller sier de samme tingene. Man ser aldri en kronikk som forkynner at "jeg er en jødehatende homofob som ser for mye på TV, ikke sørger for barna mine og ikke liker muslimer. Jeg spiser for mye dårlig mat og bryr meg ikke om jordskjelv og krig." eller en facebookstatus som proklamerer at "jeg eier ikke empati og jeg er en kjempeegoist som ikke setter pris på hverken sykepleiere eller de som vasker dassen på jobben."

Og jeg kan ikke skjønne det. For sist jeg sjekket så betinget "vi" en hel haug med "jeg"..?

Har du ingenting å skjule?

"Jeg har ingenting å skjule."

Hvor mange ganger har vi ikke hørt dette den siste tiden? Særlig i forbindelse med innføringen av Datalagringsdirektivet. Og det som er skremmende er at folk faktisk tror det. Med en nesten rørende naivitet så tror de at de ikke har noe å skjule siden de hverken er pedofile eller terrorister. Som om de faktisk tror ar det er pedofile og terrorister det gjelder. Eller som om de tror det blir færre pedofile og terrorister bare myndigheten får mulighet til  å vite hvem du ringer, når du ringer, fra hva slags apparat du ringer og hvor lenge du ringer. Bærer du telefonen med deg vil de også kunne spore hvor du var før du ringte og hvor du dro etter at du hadde ringt.

Det blir heller ikke tatt flere pedofile og terrorister av at noen kan se når du logget deg på nettet, fra hvor du logget deg på nettet, med hva du logget deg inn på nettet, hvem du mailet, med hvem du chattet, hvem sin facebook side du så på, hvilke andre nettsider du så på etc. Faktisk er det sånn at de eneste man får lagret fornuftig data om er de som ikke prøver å gjemme seg. Og de som ikke prøver å gjemme seg er de som proklamerer at de ikke har noe å skjule. Og det er enkelt å gjemme seg.

Men la oss holde oss til dette med å ikke ha noe å skjule. La oss tilogmed holde disse små lovbruddene vi alle begår utenfor. Men la oss, som et tankekesperiment, si at naboen din er en av de hundrevis av betrodde personer som skal forvalte de lagrede data. Og la oss si at du blir fryktelig uvenner med denne naboen, som igjen ikke helt kan dy seg fra å sjekke litt opp om deg. Du, som ikke har noe å skjule.

Han vil kanskje finne at du liker en spesiell type nettsider, ikke ulovlig kanskje, men av ganske privat karakter. Kanskje finner han at du har en konto på en chatteside av det pikante slaget? Kanskje finner han ut at du er på denne chattesiden kun i arbeidstiden.  Om du har en jobb har vedkommende noe på deg som du garantert ønsker å skjule for din arbeidgiver. Om du ikke jobber har han noe på deg som det kan synes at du øsnker å skjule for din ektemake.  Kanskje har samme nettside en spesiell plass hvor man kan laste opp bilder? Bilder du kanskje ikke ville vise naboen akkurat?

Kanskje han finner at du er litt gladere i online bingo enn din ektefelle vet om? Kanskje har det gått noen ekstra kroner der som bare du vet om? Vel, du er ikke lenger den eneste som vet om det, for du har selvsagt overført penger via nettet, men nå også din nabo som gjør alt han kan for å gjøre livet surt for deg.

Dette er ett eksempel på ikke utenkelig misbruk. Det er bare å tenke seg hvor mange lekkasjer man hører om, privat eller offentlig, av folk som har snoket i legejournaler, forsikringspapierer etc rett og slett bare fordi muligheten er der. Dataene fra DLD vil ikke skille seg ut.

La oss ta dette ørlitegrann lenger. Litt ut ifra den helt privat sfæren. La oss tenke at du, som ikke har noe å skjule, er politisk aktiv. Kanskje står du på valg. Og naboen som jobber med de lagrede data ikke nødvendigvis er på din side men på siden til sin beste kompis som tilfeldigvis er din motkandidat? Har du fremdeles ingenting å skjule? En liten overskrift om "Nettsex" eller "spillegalskap" og du kan kysse hele karrieren farvell pluss at dette ville være en alvorlig inngripen i våre demokratiske prinsipper.

Men la oss ta det enda et skritt lenger mot noe som faktisk er ennå mer sannsynlig: Noen får ved et uhell tilgang til hele eller deler av databasen, tar med seg noen gigabyte, og plutselig er all elektronisk trafikk du har foretatt deg det siste året postet på nettet. Hvem som helst, inkludert dine barn, familie, arbeidsgiver kan se hva du har gjort, hvem du har ringt etc etc. Hele ditt elektroniske liv ligger åpen for hele verden...

Og du har virkelig ikke noe å skjule?

Da har vi en avtale... eller ikke.

Før i tiden, noen vil tilogmed kalle det gamle dager, den gangen det tok litt tid og innsats å få tak i noen, laget vi avtaler. Vi kunne for eksempel avtale å møtes ved den gamle kiosken i sentrum neste torsdag klokken kvart på seks. Og så møttes vi neste torsdag ved den gamle kiosken i sentrum klokken kvart på seks. Ja, sannsynligvis litt før tilogmed siden ingen kom for sent til avtaler før i tiden. I hvertfall nesten aldri. Og kom man litt for sent så var man alltid veldig lei seg, kanskje hadde men kjøpt med seg en blomst eller en sjokolade om avtalen var av det slaget hvor slikt passet seg, og man hadde alltid en god grunn, som at mor lå å fødet eller bikkja hadde stukket av.

Og om man nå hadde laget denne avtalen om  å  møtes ved den gamle kiosken i sentrum neste torsdag klokken kvart på seks, og det litt senere dukket opp noe annet, at man for eksempel ble invitert på middag den samme torsdagen klokken fire, en middag man hadde fryktelig lyst til å gå i tilogmed, så avslo man høflig fordi man allerede hadde en avtale på den dagen på det tidspunktet. Så gikk man som avtalt til møtet ved den gamle kiosken og hadde det kjempehyggelig og ofret ikke andre mulige tidsfordriv en tanke. Fordi det var dette man hadde gledet seg til siden man laget avtalen.

Men om det nå skulle skje at en avtale ikke kunne gjennomføres så gjorde man sitt beste for å si ifra i god tid. Man ringte vedkommende og sa høflig "Goddag, hvordan står det til?" Så hørte man hvordan det stod til og så fremla man sitt budskap om at det nok blir umulig å møtes ved kiosken som avtalt. Eller så hadde ikke vedkommende telefon og man måtte ta bussen dit vedkommende bodde, ringe på og så avlyse avtalen. Og kanskje passet det sånn at man ble invitert inn på en kopp kaffe der og da isteden, og kanskje ble det enda hyggeligere enn om man hadde møttes ved kiosken.

Det var sånn før fordi man var så velsignet utilgjengelig. I dag er man tilgjengelig. Man er faktisk så tilgjengelig at det nesten føles som om alle sitter ved siden av hverandre og bare kan dulte en i skulderen og hviske noe i øret uansett hvor fjerne man måtte være for hverandre.

Så, siden alle er så nære hverandre uten å egentlig være nære hverandre, så blir alle avtaler tentative. Å avlyse en avtale er bare noen få taste trykk unna. "Beklager. Noe kom i veien. Snakkes siden" kan man bare trykke inn på mobiltelefonen sin, Facebook eller i e-mailen så eksisterer ikke avtalen lenger. Men det kan unektelig føles litt tomt å lese disse ordene når man sitter på toget, på vei til byen, for å møtes som avtalt ved kiosken, eller når den dyre middagen man har gledet seg til å servere vedkommende står halvstekt i ovnen.

Men det er så lett. Man slipper å høre skuffelsen i stemmen til den man bryter avtalen med, man slipper å gi en grunn - man slipper sågar å ha en grunn - og man risikerer ikke måtte forklare seg. Bare trykke på "Send" og avtalen forsvinner i tynne luften.

Så står man der alene på stasjonen og kjøper en Cola og en pølse fordi det er to timer til toget går hjem igjen, eller man står å lurer på om det er noen andre som har lyst til å komme å spise innbakt laks og drikke god hvitvin på 30 minutters varsel. Og så fingrer man litt med mobiltelefonen før man taster: "OK. Snakkes..."

Religiøse, han tyske duden og jeg...

Jeg har det med å ramle opp i diskusjoner med religiøse mennesker. Kristne som oftest, siden det jo er flest av dem i min omgangskrets. Men type religion er som regel uinteressant, de tenker forbausende likt om ateister alle sammen.

En slik diskusjon følger som regel i stor grad det samme manus. Hva godt har religion gjort? Hvorfor skulle (deres) Gud finnes? Hvor er denne guden? Og ikke minst: hva gjør denne guden og troen på den pr definisjon "god"? Men man skal ikke holde på lenge før den religiøse forsøker å snu på flisa og i et forsøk på å være smart stille de samme spørsmålene men med ateisme som utgangspunkt. Og så er vi da igang igjen med å forsøke å forklare en religiøs hva ateisme egentlig er og ikke minst hva det ikke er. Og det er midt inne i dette det kommer. Når vi forklarer at ateisme ikke er knyttet til våre egenskaper som menneske, at vi godt kan være gode mennesker selv om vi ikke har en imaginær gud å støtte oss på og så videre og så videre. Da kommer dette totalt oppbrukte, feilslåtte, men akk så velbrukte argumentet som liksom skal bevise at vi tar feil: "Jamen HITLER var ateist!"

Så det skal altså være et argument, rent bortsett fra at Hitler ikke var ateist men katolikk, for at det å ikke tro på gud er det samme som å være ond. Konklusjonen må da være at uansett hva du deler med et menneske som gjør gale ting så er du akkurat som dette mennesket, altså igjen rent bortsett fra at argumentet i dette tilfellet er feil.

Jeg skal innrømme; det er ikke alltid morsomt å bli sammenlignet med Hitler. For jeg er ikke som Hitler. Jeg har ikke lyst til å invadere Polen, jeg føler ingen trang til å drepe jøder og jeg har ikke nevneverdig store problemer med homofile. Men fordi jeg ikke tror på gud så er jeg altså som Hitler (rent bortsett fra at han jo trodde på gud men det er så plagsomt for de gudetroende at de ser bort ifra det).

Så nå her jeg begynt å gjør det samme. For jeg har kommet til at jeg, ja faktisk oss alle sammen, deler utrolig mye med denne duden som gikk så til de grader av skaftet på tretti og førtitallet. Så jeg har begynt å påpeke dette ukjente faktum så ofte jeg kan overfor teister som mener ateister er som ham:

- Vi får vel gjøre som Hitler å ta oss en matbit?
- Skal vi gjøre som Hitler og ta oss en liten pause?
- Jeg gjør som hitler jeg og tar en tur på do.
- Gjør du som Hitler og tar en kopp kaffe?
- Du gjør som Hitler ja og bruker støvler når det regner?

De liker det ikke noe særlig. De fleste blir ganske sure faktisk. De har liksom ikke noe sans for å bli sammenlignet med Hitler bare fordi de bruker støvler når det regner eller spiser når de er sultne. "Det har da ingenting med saken å gjøre" påstår de uten å skjønne at det er akkurat det som er saken.

Men man blir vel sånn av et langt liv hvor man automatisk følger etter sin autoritetsfigur.  "Herren er min hyrde" sier de. Og som en lydig sau følger de etter gjeteren sin rett inn i slaktehuset, ute av stand til å fatte at det går an å tenke selv. Det sier ingenting om meg hva Hitler, Stalin, Gandhi eller Jesus trodde på. Det sier heller ikke noe om deg. Og slumper du til å være katolikk så skal du være glad for det... for Hitler var også katolikk.

VM på ski II

Jeg spurte noen, ganske naivt antar jeg, om hva vitsen med VM på ski egentlig var. Svaret var overraskende enkelt: "Å finne ut hvem som er best på ski!" Jeg vil ikke beskrive blikket som fulgte med det svaret. Og jeg kjøper det ikke.

Om målet var å finne ut hvem som var best på ski så ville man bestemt en avstand, si ei mil eller to eller fem, pekt ut retningen og så sendt dem avgårde. Førstemann frem var best på ski. Men nei. Det er visst ikke så enkelt. For da ville jo bare en person være best. Vi må ha mange som er best. Som vi kan beundre, se opp til og få oss til å føle oss - vel - best på ski.

Så derfor, har jeg kommet til, holder det ikke å finne ut hvem som faktisk er best på ski. Neida. Man må finne ut hvem som er best til å gå en mil, hvem som er best til å gå halvannen mil eller tre mil eller fem mil - hvem som er best når man går fire mil om man deler det på fire løpere. Vi må også se hvem som er best til å gå med skituppene pekende rett frem og hvem som er best til å gå med skituppene pekende ut til siden.

Akkurat nå er det "vi" som er best ettersom hva jeg skjønner. Både der tuppene peker fremover og der tuppene peker ut til siden. Bortsett fra i hopp, enda tuppene peker ut til siden der også. Men der gjelder det selvsagt ikke å komme først men lengst. Vi nordmenn er ikke spesielt opptatt av å komme lengst, vi er mest glad i å komme først. Med Roald Amundsen som et hederlig unntak. Han kom ofte både både først og lengst på en gang men han snakker vi ikke så mye om med mindre vi trenger alibi når vi driter oss ut for eksempel med seilbåt i Antarktis.

Men det finnes en mengde andre ting vi kunne konkurrere i også. VM i trikk for eksempel. Nordmenn ville uten tvil vinne påstigningskonkuransen, okkuper-flest-seter-før-de-gamle-kommer-på konkurransen og ikke minst stå-beruset-i-midtgangen-konkurransen. I bilettkontrollkonkurransen derimot, som er en del av distanseprøvene, ville nok svenskene gått av med seieren. De er så pliktoppfyllende disse svenskene.

"Vi" har tatt det meste av gullmedaljene i årets VM på ski. "Vi" er best på ski og vi visste det lenge før VM begynte. Det er bare synd vi ikke har kommet på flere måter å gå på ski på sånn at vi kunne blitt ennå bedre... eller at ingen har funnet på å arrangere VM i trikk.