Religiøse, han tyske duden og jeg...

Jeg har det med å ramle opp i diskusjoner med religiøse mennesker. Kristne som oftest, siden det jo er flest av dem i min omgangskrets. Men type religion er som regel uinteressant, de tenker forbausende likt om ateister alle sammen.

En slik diskusjon følger som regel i stor grad det samme manus. Hva godt har religion gjort? Hvorfor skulle (deres) Gud finnes? Hvor er denne guden? Og ikke minst: hva gjør denne guden og troen på den pr definisjon "god"? Men man skal ikke holde på lenge før den religiøse forsøker å snu på flisa og i et forsøk på å være smart stille de samme spørsmålene men med ateisme som utgangspunkt. Og så er vi da igang igjen med å forsøke å forklare en religiøs hva ateisme egentlig er og ikke minst hva det ikke er. Og det er midt inne i dette det kommer. Når vi forklarer at ateisme ikke er knyttet til våre egenskaper som menneske, at vi godt kan være gode mennesker selv om vi ikke har en imaginær gud å støtte oss på og så videre og så videre. Da kommer dette totalt oppbrukte, feilslåtte, men akk så velbrukte argumentet som liksom skal bevise at vi tar feil: "Jamen HITLER var ateist!"

Så det skal altså være et argument, rent bortsett fra at Hitler ikke var ateist men katolikk, for at det å ikke tro på gud er det samme som å være ond. Konklusjonen må da være at uansett hva du deler med et menneske som gjør gale ting så er du akkurat som dette mennesket, altså igjen rent bortsett fra at argumentet i dette tilfellet er feil.

Jeg skal innrømme; det er ikke alltid morsomt å bli sammenlignet med Hitler. For jeg er ikke som Hitler. Jeg har ikke lyst til å invadere Polen, jeg føler ingen trang til å drepe jøder og jeg har ikke nevneverdig store problemer med homofile. Men fordi jeg ikke tror på gud så er jeg altså som Hitler (rent bortsett fra at han jo trodde på gud men det er så plagsomt for de gudetroende at de ser bort ifra det).

Så nå her jeg begynt å gjør det samme. For jeg har kommet til at jeg, ja faktisk oss alle sammen, deler utrolig mye med denne duden som gikk så til de grader av skaftet på tretti og førtitallet. Så jeg har begynt å påpeke dette ukjente faktum så ofte jeg kan overfor teister som mener ateister er som ham:

- Vi får vel gjøre som Hitler å ta oss en matbit?
- Skal vi gjøre som Hitler og ta oss en liten pause?
- Jeg gjør som hitler jeg og tar en tur på do.
- Gjør du som Hitler og tar en kopp kaffe?
- Du gjør som Hitler ja og bruker støvler når det regner?

De liker det ikke noe særlig. De fleste blir ganske sure faktisk. De har liksom ikke noe sans for å bli sammenlignet med Hitler bare fordi de bruker støvler når det regner eller spiser når de er sultne. "Det har da ingenting med saken å gjøre" påstår de uten å skjønne at det er akkurat det som er saken.

Men man blir vel sånn av et langt liv hvor man automatisk følger etter sin autoritetsfigur.  "Herren er min hyrde" sier de. Og som en lydig sau følger de etter gjeteren sin rett inn i slaktehuset, ute av stand til å fatte at det går an å tenke selv. Det sier ingenting om meg hva Hitler, Stalin, Gandhi eller Jesus trodde på. Det sier heller ikke noe om deg. Og slumper du til å være katolikk så skal du være glad for det... for Hitler var også katolikk.