Da har vi en avtale... eller ikke.

Før i tiden, noen vil tilogmed kalle det gamle dager, den gangen det tok litt tid og innsats å få tak i noen, laget vi avtaler. Vi kunne for eksempel avtale å møtes ved den gamle kiosken i sentrum neste torsdag klokken kvart på seks. Og så møttes vi neste torsdag ved den gamle kiosken i sentrum klokken kvart på seks. Ja, sannsynligvis litt før tilogmed siden ingen kom for sent til avtaler før i tiden. I hvertfall nesten aldri. Og kom man litt for sent så var man alltid veldig lei seg, kanskje hadde men kjøpt med seg en blomst eller en sjokolade om avtalen var av det slaget hvor slikt passet seg, og man hadde alltid en god grunn, som at mor lå å fødet eller bikkja hadde stukket av.

Og om man nå hadde laget denne avtalen om  å  møtes ved den gamle kiosken i sentrum neste torsdag klokken kvart på seks, og det litt senere dukket opp noe annet, at man for eksempel ble invitert på middag den samme torsdagen klokken fire, en middag man hadde fryktelig lyst til å gå i tilogmed, så avslo man høflig fordi man allerede hadde en avtale på den dagen på det tidspunktet. Så gikk man som avtalt til møtet ved den gamle kiosken og hadde det kjempehyggelig og ofret ikke andre mulige tidsfordriv en tanke. Fordi det var dette man hadde gledet seg til siden man laget avtalen.

Men om det nå skulle skje at en avtale ikke kunne gjennomføres så gjorde man sitt beste for å si ifra i god tid. Man ringte vedkommende og sa høflig "Goddag, hvordan står det til?" Så hørte man hvordan det stod til og så fremla man sitt budskap om at det nok blir umulig å møtes ved kiosken som avtalt. Eller så hadde ikke vedkommende telefon og man måtte ta bussen dit vedkommende bodde, ringe på og så avlyse avtalen. Og kanskje passet det sånn at man ble invitert inn på en kopp kaffe der og da isteden, og kanskje ble det enda hyggeligere enn om man hadde møttes ved kiosken.

Det var sånn før fordi man var så velsignet utilgjengelig. I dag er man tilgjengelig. Man er faktisk så tilgjengelig at det nesten føles som om alle sitter ved siden av hverandre og bare kan dulte en i skulderen og hviske noe i øret uansett hvor fjerne man måtte være for hverandre.

Så, siden alle er så nære hverandre uten å egentlig være nære hverandre, så blir alle avtaler tentative. Å avlyse en avtale er bare noen få taste trykk unna. "Beklager. Noe kom i veien. Snakkes siden" kan man bare trykke inn på mobiltelefonen sin, Facebook eller i e-mailen så eksisterer ikke avtalen lenger. Men det kan unektelig føles litt tomt å lese disse ordene når man sitter på toget, på vei til byen, for å møtes som avtalt ved kiosken, eller når den dyre middagen man har gledet seg til å servere vedkommende står halvstekt i ovnen.

Men det er så lett. Man slipper å høre skuffelsen i stemmen til den man bryter avtalen med, man slipper å gi en grunn - man slipper sågar å ha en grunn - og man risikerer ikke måtte forklare seg. Bare trykke på "Send" og avtalen forsvinner i tynne luften.

Så står man der alene på stasjonen og kjøper en Cola og en pølse fordi det er to timer til toget går hjem igjen, eller man står å lurer på om det er noen andre som har lyst til å komme å spise innbakt laks og drikke god hvitvin på 30 minutters varsel. Og så fingrer man litt med mobiltelefonen før man taster: "OK. Snakkes..."