Det er ingen skam å være psyk. Langt i fra.
Gjennom et langt liv har jeg opparbeidet en mengde diagnoser og jeg er pstolt av dem alle!
Vaterdysleksi
Post traumatisk stress (kom etter at Posten flyttet til Rimi)
Høye brøytekanter
Omnipolar magnetskrekk
Gravitasjonsnevrose
Vistafobi
Holkesnurr
Hjernebarkmouse
Additiv octopussaversjon
Hyperaktiv ringfinger
Det krever sin mann av en kvinne å takle disse utfordringene i hverdagen (jeg tar fri i helgene) skal jeg love . Når holkesnurren trigger hjernebarkmousen, ja da er det ikke til å unngå at man får noen rare blikk. Man formelig føler folks fordommer som piler i nesa, og det kan virkelig stikke i hjertet.
Kommentarene fra ufølsomme mennesker kan jo virkelig såre. Men det verste er når folk tror de er snille og for eksempel løper rundt i leiligheten min og retter opp alle bildene, justerer oppvaskmaskinen så den står rett etc. Jeg vil jo så gjerne greie meg selv. Ja så leste jeg vateret feil da men det viktigste er da at bildene henger på veggen... er det ikke?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar