Et vanskelig innlegg

Dette er et vanskelig innlegg. Det er ikke planlagt, gjennomtenkt, kladdet og ruget på slik mine sporadiske innlegg oftest er. Og det er sannsynligvis også for tidlig å skrive noe slikt men hva skal man gjøre?

Det er på tide å minne om at enkelte fellesnevnere ikke utgjør likhet. Jeg ser Siv Jensen får tyn på Facebook fordi hun misliker å bli sidestilt med en terrorist fordi terroristen hadde Frp sympatier. Jeg er enig med henne i det for jeg skjønner hva hun sier.

Jeg hadde aldri før hørt om denne terroristen. Jeg hadde aldri lest noe av ham eller frekventert noen av nettstedene han benyttet seg av. Men drevet av en nærmest makaber nyskjerrighet og et behov for å finne ut av hva faen det var som foregikk oppe i denne mannens hode har jeg lett opp og lest en god del. Det har vært en skremmende reise.

Skremmende i stor grad fordi bruddstykker av det han skriver kunne like gjerne vært skrevet av meg selv. I neste avsnitt kunne jeg riktig nok plutselig se "meg selv" og min ideologi beskrevet som noe som måtte utryddes men det kan altså ikke stikkes under stol at jeg faktisk deler tanker med en terrorist på isolerte områder. Akkurat som Siv Jensen. Og sikkert en hel haug andre.

Nå liker jeg ikke Siv Jensen, hennes parti, retorikk eller politikk. Men i et fritt og demokratisk samfunn hvor hver og en av oss står fritt til å danne vår egen mening, plukke litt hist og her og formulere våre tanker akkurat slik vi vil er det ikke til å unngå at man tidvis, og til sin egen overraskelse, finner at man må si seg enig i en og annen mening ytret fra en motpart.

Det er svært viktig at vi  i disse dager greier å holde snørr og barter godt adskilt. Terroristens handlinger var kun hans egne. Å trekke frem tilfeldige likheter mellom tilfeldige mennesker, tanker og handlinger for å forsøke å fordele en skyld som eies kun av et menneske fører ingenting med seg. Terroristen var også frimurer. Det gjør ikke hele frimurerordenen til en terrororganisasjon.

Og ja, dette er også et forsvar. For i likhet med Siv Jensen så viste det seg at jeg slumpet til å dele enkelte syn med en terrorist. Det betyr ikke at jeg på noe som helst nivå identifiserer meg med ham eller på noen måte stiller meg bak hans grufulle gjerninger. Jeg er også sosialdemokrat og dyprød i hjertet, tidvis blå utenpå og grønn når det gjelder.

Det er lov å være sint. Jeg er rasende selv. Men jeg er ikke rasende på Siv Jensen, Frp eller frimurerne. Jeg er rasende på en terrorist som med grufulle følger angrep alt det landet vårt og demokratiet vårt står for.

Stier

Det skjer ikke hver søndag, men det skjer på ganske mange søndager. At jeg, og hunden min Peik, er ute og går i skogen. På stier som er tråkket opp og holdt ved like av folk som liker å gå i skogen. Noen av oss går i skogen ikke bare på søndager men på alle dager. Og vi følger stier.

Vi kjenner ikke nødvendigvis hverandre men av og til møtes vi og da hilser vi på hverandre, kanskje slår vi av en prat mens hundene snuser på hverandre der hunder vanligvis snuser på hverandre. Vi prater om været kanskje, om hvor varmt eller kaldt det er eller hvor synd det er at det er båndtvang hele den beste tiden på året. Så sier vi "hade" til hverandre og fortsetter på hver vår vei - eller sti.

På søndager er det ikke alltid sånn. For på søndager kommer byfolket. Byfolket trekker til marka på søndager. For "å slapp'a" sier de.  "Slapp'a" du liksom.

Søndag er den eneste dagen i uka jeg risikerer å få kjeft for å gå på en sti i skogen, med hunden min, Peik. For på søndager, når byfolket skal "slapp'a", kryr det av forbannede fedre, stressede mødre og skrikende unger i marka. Og de mener de har et slags krav på stien, og at hunden min, Peik, ikke har noe der på stien å gjøre. For han skremmer snørrungene og gjør mødrene ennå mer stresset og fedrene ennå mer forbannet.

"Få den bikkja vekk fra stien!" brøler en forbannet far. Jeg vet ikke hvorfor de er så opptatt av akkurat stien eller hvorfor det er så fælt at hunden min, Peik, og jeg er på den. For det går ofte an å se et stykke frem så om de ser meg først er det bare å gå ut av stien og gå rundt meg. Eller gi meg en indikasjon på at kona eller ungene er redde for hunden min, Peik, så går jeg gladelig rund dem. For utenfor stien er det bare skog som ikke helt har blitt en sti ennå - på en måte.

Og da, når en forbannet far skriker til meg og hunden min, Peik, lurer jeg på om de vet hvordan en sti faktisk blir en sti? At en sti indikerer at noen går der - ofte. At det er oss som går der hver dag, gjerne med hund, som er årsaken til hele stiens eksistens? At det ikke blir noen sti av at noen kommer og skriker ut forbannelser hver søndag?

Jeg har ikke noe prinsipielt imot byfolk som vil ut i marka for å "slapp'a" om de bare kunne "slapp'a" litt. Og ikke oppfører seg som om de eier stiene. For det gjør de ikke... men vi er ikke så smålige at vi påpeker det. Og om vi ser dem først så går vi rundt.

Og så humrer vi litt av byfolket som blir forvirret og lurer på hvorfor stien plutselig deler seg for så å gå sammen igjen etter tjue meter...

Ventetid

Du sitter på en liten kafé og venter. Det er en fin sommerdag. Du har hatt flaks og funnet et ledig bord ute. Kafeen er liten og det er alt for fint vær til å sitte inne. Du har bestilt en kaffe latte med ekstra krem og samtidig bedt servitøren om han kunne være så snill å sveive ned markisen litt til.

Der sitter du og venter. Du nyter kaffedrikken din mens du åndsfraværende titter på alle menneskene som passerer utenfor det lille hvite stakittgjerdet som markerer grensen for utekafeen. Gjerdet er sikkert ikke mer enn en halv meter høyt men du syntes det står godt til den stilen de har valgt på resten. Du ser på klokken og bestemmer deg for å sjekke om det har kommet noen meldinger på mobilen i samme slengen. Du er både lettet og skuffet på en gang når du ser at det ikke er noen meldinger til deg. Du vurderer å sende en selv men bestemmer deg for å ikke gjøre det.

Du venter. Du prøver å smuglese i avisen til mannen som sitter foran deg men du greier bare å lese overskriftene til høyre. Mannen er ulastelig kledd i mørk dress og du lurer på hvordan han orker det siden det er så varmt. Det får deg til automatisk å rette på dine egne klær. Du ser på klokken igjen for du greier ikke å huske hva den viste forrige gang. Du tar også frem mobilen igjen og begynner å fikle med den. Du prøver å late som om du skriver en melding sånn at det ikke skal se ut som om du er ensom. Du ønsker å vise alle at du ikke er en som går på kafé alene. Du vet ikke helt hvorfor du føler det slik og føler deg litt underlig der du sitter å trykker tilfeldig på telefonen. Du blir litt flau over deg selv og putter mobilen i lomma igjen. Du prøver å få kontakt med servitøren for å bestille en kaffe latte til men ombestemmer deg så når han kommer bort til deg ber du om en cola.

Du venter. Du begynner å titte litt mer målrettet rundt deg selv om du vet at det er litt for tidlig men du er lei å vente så du håper. Blikket ditt faller på en ung mann som står litt nede i gata og spiller gitar og synger. Du oppdager at du kan høre ham og lurer på hvorfor du ikke har lagt merke til ham tidligere. Etterpå greier du ikke å la være å lytte etter ham. Du forsøker å kjenne igjen hva han synger men må gi opp. Det irriterer deg litt at du hører at han spiller gitar og synger uten at du kan høre selve sangen. Du har allerede nesten drukket opp colaen og det stort sett bare isbiter i glasset. Du blir litt i villrede om hva du skal gjøre. Du har ikke lyst på mer å drikke men vil heller ikke bli sittende uten noe som helst. Du ønsker du hadde hatt en avis eller ett blad. Du føler at folk kikker på deg der du sitter alene selv om du er klar over at ingen egentlig bryr seg.

Venter. Ingen nye meldinger på mobilen så du velger å ta det som ett godt tegn. Et tegn på at det ikke har skjedd noe uforutsett. Mannen med gitaren har tatt en pause og sitter med bena i kors midt på fortauet og tar seg en røyk. Du oppdager at du savner lyden av sangen hans. Servitøren kommer bort til deg og spør om du ønsker noe mer så du bestiller en ny cola uten at du egentlig har lyst på det.

Det er slik jeg finner deg. Ventende. Jeg ser hvordan ansiktet ditt lyser opp når du får øye på meg og du smiler ditt helt spesielle jeg-har-savnet-deg smil. Jeg har lyst til å løpe bort til deg men jeg tvinger meg selv til å gå rolig. Hjertet mitt banker fortere og jeg kan nesten ikke vente på å få en klem av deg. Føle deg tett inntil meg igjen. For det er alt for lenge siden sist. Jeg har ventet lenge på dette. Veldig lenge. Og når jeg står tett inntil deg og du kysser meg dypt og lenge så vet jeg at det var verd ventetiden.

Om jeg fikk velge...

Et spørsmål som stadig kommer opp, av en eller annen mystisk grunn, gjennom livet er: "Hvordan ville du helst dø?" Jeg er ikke i tvil. Fikk jeg velge ville jeg dø i en spektakulær flyulykke. Ikke et brått og overraskene krasj rett ved flyplassen som følge av windshear eller noe slikt noe. Nei, en mekanisk svikt i stor høyde er noe for meg. Slik at maskinen faller langt og lenge. Da får man tid på seg til å kjenne på hvordan det faktisk er på en måte.

Jeg mener; å dø er jo noe man garantert bare kommer til å oppleve en gang i livet så det skader jo ikke om det bærer litt preg av f.eks fornøyelsespark. Berg og dalbane for eksempel, eller en av de mer voldelige karusellene. Fordelen med et solid flykrasj er bare at man slipper å føle seg uvel etter den heseblesende turen ned, slik man ofte føler seg etter en real berg og dalbane tur eller etter en voldsom karusell.

Jeg har tatt berg og dalbane en gang. En tekopp-karusell også. Og det var forsåvidt spennende nok mens det sto på, men etterpå? Ikke trivelig. Trolig det nærmeste jeg har kommet et reelt dødsønske noen gang.

En annen ting med flykrasj er at man slår all statistikk. Bare snakk med alle som har greie på statistikk, odds og alt det der. Man har større sjanse til å vinne i Lotto enn å dø i en flyulykke. Tenk over det. Å dø i en flyulykke er det samme som å ta banken i alle pengespill i hele verden på en gang! Det er ikke mange forunt å oppnå noe så sjeldent.

Så altså, et dramatisk flykrasj fra stor høyde er både fornøyelsespark og lottogevinst på en gang, men helt uten de påfølgende ubehag og problemer disse tingene fører med seg. Hvorfor noen vil ønske å  andre måter å forlate denne jammerdal på kan jeg slett ikke begripe.

Islam = Galskap

Dette er et bilde av en religiøs gutt. Et barn av religiøse foreldre. Se på det!

Du kan si hva du vil. Du kan bruke ord som "hjernevasket", "lurt", "det er ikke å følge Guds ord" og så videre og så videre.

Dette er uansett et bilde av en religiøs gutt. Et barn av religiøse foreldre. Et barn - en bombe.  Og DU godtar det!

20.05.11: Tegn Muhammed dagen. Vis at du ikke lenger godtar galskapen.

"Vi"

Jeg finner meg selv stadig inkludert i grupper. Ofte grupper jeg hverken kjenner igjen eller identifiserer meg med. Og inkluderingen i gruppen basers ofte på en ganske perifer forbindelse som at man eier en hund eller i det heletatt eksisterer. Jeg snakker om "vi". Det er veldig inn nå fortiden å kritisere "vi". "Vi" bryr oss for lite, "vi" fråtser for mye eller "vi" kjører for mye bil.

"Vi" har for lite empati, "vi" er for egoistiske og "vi" setter for lite pris på ditt eller datt. Eller så sender "vi" soldater til nok en krig som ikke egentlig er en krig fordi "vi" har bestemt at det er det beste. "Vi" er ikke flinke nok til å plukke opp hundemøkka etter bikkjene som "vi" har, "vi" bruker for mye tid på nettet, "vi" er deprimerte fordi "vi" ser for mye fælt på TV og "vi" lengter etter noe "vi" ikke kan få.

"Vi" er jødehatere, islamofobe og homofobe. "Vi" lider av fremmedfrykt og intoleranse. "Vi" er imot økte skatter, TV lisens og "vi" synes ikke det brukes nok penger på veier eller på kollektivtrafikk. "Vi" oppdrar ikke våre barn riktig og "vi" gjør ikke nok for å beskytte dem mot alt det "vi" frykter. "Vi" verdsetter ikke de som sliter for å holde ting gående, "vi" bryr oss ikke om dem som bryr seg om oss og "vi" vil bare ha men ikke gi.

"Vi" liker å kritisere men det er egentlig ikke en pen ting å gjøre. Selvkritikk derimot, det er en dyd og selve snarveien til billige poenger og popularitet. Og ved å kunne vise slik selvkritikk så hever vi oss høyt over "dem". Du vet, "de" som er akkurat som oss men ikke innrømmer det.
 
Men, forunderlig nok, på tross av alle artiklene,kronikkene, facebookstatuser og twitringer om "vi", så finnes det ikke en eneste "jeg" som skriver eller sier de samme tingene. Man ser aldri en kronikk som forkynner at "jeg er en jødehatende homofob som ser for mye på TV, ikke sørger for barna mine og ikke liker muslimer. Jeg spiser for mye dårlig mat og bryr meg ikke om jordskjelv og krig." eller en facebookstatus som proklamerer at "jeg eier ikke empati og jeg er en kjempeegoist som ikke setter pris på hverken sykepleiere eller de som vasker dassen på jobben."

Og jeg kan ikke skjønne det. For sist jeg sjekket så betinget "vi" en hel haug med "jeg"..?

Har du ingenting å skjule?

"Jeg har ingenting å skjule."

Hvor mange ganger har vi ikke hørt dette den siste tiden? Særlig i forbindelse med innføringen av Datalagringsdirektivet. Og det som er skremmende er at folk faktisk tror det. Med en nesten rørende naivitet så tror de at de ikke har noe å skjule siden de hverken er pedofile eller terrorister. Som om de faktisk tror ar det er pedofile og terrorister det gjelder. Eller som om de tror det blir færre pedofile og terrorister bare myndigheten får mulighet til  å vite hvem du ringer, når du ringer, fra hva slags apparat du ringer og hvor lenge du ringer. Bærer du telefonen med deg vil de også kunne spore hvor du var før du ringte og hvor du dro etter at du hadde ringt.

Det blir heller ikke tatt flere pedofile og terrorister av at noen kan se når du logget deg på nettet, fra hvor du logget deg på nettet, med hva du logget deg inn på nettet, hvem du mailet, med hvem du chattet, hvem sin facebook side du så på, hvilke andre nettsider du så på etc. Faktisk er det sånn at de eneste man får lagret fornuftig data om er de som ikke prøver å gjemme seg. Og de som ikke prøver å gjemme seg er de som proklamerer at de ikke har noe å skjule. Og det er enkelt å gjemme seg.

Men la oss holde oss til dette med å ikke ha noe å skjule. La oss tilogmed holde disse små lovbruddene vi alle begår utenfor. Men la oss, som et tankekesperiment, si at naboen din er en av de hundrevis av betrodde personer som skal forvalte de lagrede data. Og la oss si at du blir fryktelig uvenner med denne naboen, som igjen ikke helt kan dy seg fra å sjekke litt opp om deg. Du, som ikke har noe å skjule.

Han vil kanskje finne at du liker en spesiell type nettsider, ikke ulovlig kanskje, men av ganske privat karakter. Kanskje finner han at du har en konto på en chatteside av det pikante slaget? Kanskje finner han ut at du er på denne chattesiden kun i arbeidstiden.  Om du har en jobb har vedkommende noe på deg som du garantert ønsker å skjule for din arbeidgiver. Om du ikke jobber har han noe på deg som det kan synes at du øsnker å skjule for din ektemake.  Kanskje har samme nettside en spesiell plass hvor man kan laste opp bilder? Bilder du kanskje ikke ville vise naboen akkurat?

Kanskje han finner at du er litt gladere i online bingo enn din ektefelle vet om? Kanskje har det gått noen ekstra kroner der som bare du vet om? Vel, du er ikke lenger den eneste som vet om det, for du har selvsagt overført penger via nettet, men nå også din nabo som gjør alt han kan for å gjøre livet surt for deg.

Dette er ett eksempel på ikke utenkelig misbruk. Det er bare å tenke seg hvor mange lekkasjer man hører om, privat eller offentlig, av folk som har snoket i legejournaler, forsikringspapierer etc rett og slett bare fordi muligheten er der. Dataene fra DLD vil ikke skille seg ut.

La oss ta dette ørlitegrann lenger. Litt ut ifra den helt privat sfæren. La oss tenke at du, som ikke har noe å skjule, er politisk aktiv. Kanskje står du på valg. Og naboen som jobber med de lagrede data ikke nødvendigvis er på din side men på siden til sin beste kompis som tilfeldigvis er din motkandidat? Har du fremdeles ingenting å skjule? En liten overskrift om "Nettsex" eller "spillegalskap" og du kan kysse hele karrieren farvell pluss at dette ville være en alvorlig inngripen i våre demokratiske prinsipper.

Men la oss ta det enda et skritt lenger mot noe som faktisk er ennå mer sannsynlig: Noen får ved et uhell tilgang til hele eller deler av databasen, tar med seg noen gigabyte, og plutselig er all elektronisk trafikk du har foretatt deg det siste året postet på nettet. Hvem som helst, inkludert dine barn, familie, arbeidsgiver kan se hva du har gjort, hvem du har ringt etc etc. Hele ditt elektroniske liv ligger åpen for hele verden...

Og du har virkelig ikke noe å skjule?

Da har vi en avtale... eller ikke.

Før i tiden, noen vil tilogmed kalle det gamle dager, den gangen det tok litt tid og innsats å få tak i noen, laget vi avtaler. Vi kunne for eksempel avtale å møtes ved den gamle kiosken i sentrum neste torsdag klokken kvart på seks. Og så møttes vi neste torsdag ved den gamle kiosken i sentrum klokken kvart på seks. Ja, sannsynligvis litt før tilogmed siden ingen kom for sent til avtaler før i tiden. I hvertfall nesten aldri. Og kom man litt for sent så var man alltid veldig lei seg, kanskje hadde men kjøpt med seg en blomst eller en sjokolade om avtalen var av det slaget hvor slikt passet seg, og man hadde alltid en god grunn, som at mor lå å fødet eller bikkja hadde stukket av.

Og om man nå hadde laget denne avtalen om  å  møtes ved den gamle kiosken i sentrum neste torsdag klokken kvart på seks, og det litt senere dukket opp noe annet, at man for eksempel ble invitert på middag den samme torsdagen klokken fire, en middag man hadde fryktelig lyst til å gå i tilogmed, så avslo man høflig fordi man allerede hadde en avtale på den dagen på det tidspunktet. Så gikk man som avtalt til møtet ved den gamle kiosken og hadde det kjempehyggelig og ofret ikke andre mulige tidsfordriv en tanke. Fordi det var dette man hadde gledet seg til siden man laget avtalen.

Men om det nå skulle skje at en avtale ikke kunne gjennomføres så gjorde man sitt beste for å si ifra i god tid. Man ringte vedkommende og sa høflig "Goddag, hvordan står det til?" Så hørte man hvordan det stod til og så fremla man sitt budskap om at det nok blir umulig å møtes ved kiosken som avtalt. Eller så hadde ikke vedkommende telefon og man måtte ta bussen dit vedkommende bodde, ringe på og så avlyse avtalen. Og kanskje passet det sånn at man ble invitert inn på en kopp kaffe der og da isteden, og kanskje ble det enda hyggeligere enn om man hadde møttes ved kiosken.

Det var sånn før fordi man var så velsignet utilgjengelig. I dag er man tilgjengelig. Man er faktisk så tilgjengelig at det nesten føles som om alle sitter ved siden av hverandre og bare kan dulte en i skulderen og hviske noe i øret uansett hvor fjerne man måtte være for hverandre.

Så, siden alle er så nære hverandre uten å egentlig være nære hverandre, så blir alle avtaler tentative. Å avlyse en avtale er bare noen få taste trykk unna. "Beklager. Noe kom i veien. Snakkes siden" kan man bare trykke inn på mobiltelefonen sin, Facebook eller i e-mailen så eksisterer ikke avtalen lenger. Men det kan unektelig føles litt tomt å lese disse ordene når man sitter på toget, på vei til byen, for å møtes som avtalt ved kiosken, eller når den dyre middagen man har gledet seg til å servere vedkommende står halvstekt i ovnen.

Men det er så lett. Man slipper å høre skuffelsen i stemmen til den man bryter avtalen med, man slipper å gi en grunn - man slipper sågar å ha en grunn - og man risikerer ikke måtte forklare seg. Bare trykke på "Send" og avtalen forsvinner i tynne luften.

Så står man der alene på stasjonen og kjøper en Cola og en pølse fordi det er to timer til toget går hjem igjen, eller man står å lurer på om det er noen andre som har lyst til å komme å spise innbakt laks og drikke god hvitvin på 30 minutters varsel. Og så fingrer man litt med mobiltelefonen før man taster: "OK. Snakkes..."

Religiøse, han tyske duden og jeg...

Jeg har det med å ramle opp i diskusjoner med religiøse mennesker. Kristne som oftest, siden det jo er flest av dem i min omgangskrets. Men type religion er som regel uinteressant, de tenker forbausende likt om ateister alle sammen.

En slik diskusjon følger som regel i stor grad det samme manus. Hva godt har religion gjort? Hvorfor skulle (deres) Gud finnes? Hvor er denne guden? Og ikke minst: hva gjør denne guden og troen på den pr definisjon "god"? Men man skal ikke holde på lenge før den religiøse forsøker å snu på flisa og i et forsøk på å være smart stille de samme spørsmålene men med ateisme som utgangspunkt. Og så er vi da igang igjen med å forsøke å forklare en religiøs hva ateisme egentlig er og ikke minst hva det ikke er. Og det er midt inne i dette det kommer. Når vi forklarer at ateisme ikke er knyttet til våre egenskaper som menneske, at vi godt kan være gode mennesker selv om vi ikke har en imaginær gud å støtte oss på og så videre og så videre. Da kommer dette totalt oppbrukte, feilslåtte, men akk så velbrukte argumentet som liksom skal bevise at vi tar feil: "Jamen HITLER var ateist!"

Så det skal altså være et argument, rent bortsett fra at Hitler ikke var ateist men katolikk, for at det å ikke tro på gud er det samme som å være ond. Konklusjonen må da være at uansett hva du deler med et menneske som gjør gale ting så er du akkurat som dette mennesket, altså igjen rent bortsett fra at argumentet i dette tilfellet er feil.

Jeg skal innrømme; det er ikke alltid morsomt å bli sammenlignet med Hitler. For jeg er ikke som Hitler. Jeg har ikke lyst til å invadere Polen, jeg føler ingen trang til å drepe jøder og jeg har ikke nevneverdig store problemer med homofile. Men fordi jeg ikke tror på gud så er jeg altså som Hitler (rent bortsett fra at han jo trodde på gud men det er så plagsomt for de gudetroende at de ser bort ifra det).

Så nå her jeg begynt å gjør det samme. For jeg har kommet til at jeg, ja faktisk oss alle sammen, deler utrolig mye med denne duden som gikk så til de grader av skaftet på tretti og førtitallet. Så jeg har begynt å påpeke dette ukjente faktum så ofte jeg kan overfor teister som mener ateister er som ham:

- Vi får vel gjøre som Hitler å ta oss en matbit?
- Skal vi gjøre som Hitler og ta oss en liten pause?
- Jeg gjør som hitler jeg og tar en tur på do.
- Gjør du som Hitler og tar en kopp kaffe?
- Du gjør som Hitler ja og bruker støvler når det regner?

De liker det ikke noe særlig. De fleste blir ganske sure faktisk. De har liksom ikke noe sans for å bli sammenlignet med Hitler bare fordi de bruker støvler når det regner eller spiser når de er sultne. "Det har da ingenting med saken å gjøre" påstår de uten å skjønne at det er akkurat det som er saken.

Men man blir vel sånn av et langt liv hvor man automatisk følger etter sin autoritetsfigur.  "Herren er min hyrde" sier de. Og som en lydig sau følger de etter gjeteren sin rett inn i slaktehuset, ute av stand til å fatte at det går an å tenke selv. Det sier ingenting om meg hva Hitler, Stalin, Gandhi eller Jesus trodde på. Det sier heller ikke noe om deg. Og slumper du til å være katolikk så skal du være glad for det... for Hitler var også katolikk.

VM på ski II

Jeg spurte noen, ganske naivt antar jeg, om hva vitsen med VM på ski egentlig var. Svaret var overraskende enkelt: "Å finne ut hvem som er best på ski!" Jeg vil ikke beskrive blikket som fulgte med det svaret. Og jeg kjøper det ikke.

Om målet var å finne ut hvem som var best på ski så ville man bestemt en avstand, si ei mil eller to eller fem, pekt ut retningen og så sendt dem avgårde. Førstemann frem var best på ski. Men nei. Det er visst ikke så enkelt. For da ville jo bare en person være best. Vi må ha mange som er best. Som vi kan beundre, se opp til og få oss til å føle oss - vel - best på ski.

Så derfor, har jeg kommet til, holder det ikke å finne ut hvem som faktisk er best på ski. Neida. Man må finne ut hvem som er best til å gå en mil, hvem som er best til å gå halvannen mil eller tre mil eller fem mil - hvem som er best når man går fire mil om man deler det på fire løpere. Vi må også se hvem som er best til å gå med skituppene pekende rett frem og hvem som er best til å gå med skituppene pekende ut til siden.

Akkurat nå er det "vi" som er best ettersom hva jeg skjønner. Både der tuppene peker fremover og der tuppene peker ut til siden. Bortsett fra i hopp, enda tuppene peker ut til siden der også. Men der gjelder det selvsagt ikke å komme først men lengst. Vi nordmenn er ikke spesielt opptatt av å komme lengst, vi er mest glad i å komme først. Med Roald Amundsen som et hederlig unntak. Han kom ofte både både først og lengst på en gang men han snakker vi ikke så mye om med mindre vi trenger alibi når vi driter oss ut for eksempel med seilbåt i Antarktis.

Men det finnes en mengde andre ting vi kunne konkurrere i også. VM i trikk for eksempel. Nordmenn ville uten tvil vinne påstigningskonkuransen, okkuper-flest-seter-før-de-gamle-kommer-på konkurransen og ikke minst stå-beruset-i-midtgangen-konkurransen. I bilettkontrollkonkurransen derimot, som er en del av distanseprøvene, ville nok svenskene gått av med seieren. De er så pliktoppfyllende disse svenskene.

"Vi" har tatt det meste av gullmedaljene i årets VM på ski. "Vi" er best på ski og vi visste det lenge før VM begynte. Det er bare synd vi ikke har kommet på flere måter å gå på ski på sånn at vi kunne blitt ennå bedre... eller at ingen har funnet på å arrangere VM i trikk.

Peace for our time

Ok. Jeg innrømmer at det kan virke litt "over the top" å benytte den gode Chamberlain sine optimistiske ord i forhold til Tyskland i 1938 når det jeg har tenkt å snakke om er Antirasistisk Senter og deres nye påfunn: Teatime. Teatime er et tiltak hvor muslimer inviterer ikke-muslimer hjem på en kopp te. Ideen er at man da kan snakke sammen, bli litt kjent og på den måten finne ut at muslimer er ålreite folk de også.

Det er i og for seg ikke noe galt i å bli kjent med folk over en kopp te, men hele kampanjen gir dette frelseraktige inntrykket om at vi fæle ikke-muslimer, som er en så dårlig omskrivning av det nå rasistiske uttrykket "nordmenn" at det gir meg brekningsfornemmelser, bare trenger å se en normal muslimsk familie i en normal dagligdags setting for at vi skal omfavne dem, se at de ikke er farlige og derved kunne sove trygt i sengene våre.

 Men kampanjen feiler stygt fordi selve premisset er håpløst misforstått. Det er ikke muslimer som er det mange er skeptiske til, det er Islam! Altså religionen som muslimer bekjenner seg til. For den er, som alle andre religioner, skjære galskapen. Men Islam er spesiell fordi den har kommet så nærme og fremstår så ekstrem. Vi vet alle at det finnes "moderate" muslimer. At det sikkert også finnes ikkepraktiserende muslimer, at det finnes muslimer som nesten ikke er muslimer i det hele tatt og så videre. Akkurat som det finnes "moderate" kristne her i landet, at det finnes ikkepraktiserende kristne og kristne som nesten ikke er kristne i det hele tatt. Problemet ligger ikke der...

 Problemet ligger i en religion som daglig blir assosiert, ofte med stolthet av tilhengerne selv, med selvmordsbomber, kvinneundertrykkelse, blasfemianklager mot ikke-muslimer i øst og vest, ambasadebombing og flaggbrenning. Dette er en religion hvor dens ledere rutinemessig dømmer ikke-muslimer til døden, truer med "hellig krig" om de ikke får det som de vil, oppfordrer til drap på homofile - jeg behøver ikke ramse det opp for alle vet det.

 Mitt problem, og en grunn til at jeg ikke vil ta imot noen invitasjon til te, er at disse "moderate" muslimene stilltiende godtar det som skjer. På samme måte, må jeg få legge til, som også andre religiøse godtar uhyrligheter gjort i sin religions navn. Ved å ikke øyeblikkelig snu ryggen til sine religiøse ledere når disse oppfordrer til drap for "forbrytelser" slik som å tegne en tegning, kysse sin kjære eller bli voldtatt så viser de sin stilletiende aksept for dette. En kopp te sammen med en ikke-muslim endrer ikke dette. Om noen derimot kastet hodeplagget sitt og inviterte noen av sine ikke så veldig moderate muslimvenner på en kopp te... da skal de få min respekt.

For vi vanlige nordmenn ikke-muslimer er ikke rasister. Det er ikke, og har aldri vært, rasisme og ikke akseptere en religion og dens lover. Grunnen til at vi ikke har sett det så mye før er at ingen andre religioner er så påtrengende og så krevende overfor de ikke-troende som Islam. Jeg har aldri før måttet velge mellom å kjøpe religiøs mat eller avstå fra de råvarene før. Det har aldri vært farlig å tegne før. Ingen har truet med global krig fordi en skrullete gjeng i en bakgate truer med å sette fyr på bøker.

Det betyr altså ikke noe for de fleste av oss fæle nordmenn ikke-muslimer om vi opplever hyggelige muslimer, for det gjør vi stort sett daglig likevel. Men at jeg kjenner og/ eller vet om hyggelige muslimer endrer ikke det faktum at Islam er ute av kontroll i verden, at ekstremister er på fremmarsj, at bombene blir fler og frihetene skrumper inn en større og større del av verden. Og ikke all verdens te vil endre på dette.

Og så lurer jeg på en ting: Gjelder disse te-invitasjonene i mangfoldets navn ortodokse jøder også? Jeg bare lurer...

Å blogge (Eller: Arroganse i natten)

Blogg er fint. Der kan man skrive hva man vil.

Noen liker å være kryptiske. Skrive blogger som ingen skjønner bæret av utenom dem selv. Det er sikkert gøy det.  "Faen til tulling" skriver de kanskje. Eller: "Jeg liker det ikke... jeg må bare si det. Jeg liker det ikke!" Så tror de at folk sitter å lurer på hvem tullingen er eller hva vedkommende ikke liker, og føler seg veldig interessante.

Men nå skal jeg avsløre noe: Ingen bryr seg om det som står, men alle blir litt irriterte. De blir irriterte fordi de har kastet bort noen sekunder av livet sitt. De har gitt forfatteren av det meningsløse den gaven som tiden er. Tid man aldri får igjen. De sekundene har vært verdiløse og man har i praksis dødd litt siden man tross alt er de sekundene nærmere graven. Og om man samler sammen alle de sekundene man bruker på å lese meningsløst svada fra folk som tror de er interessante oppigjennom livet så blir det til timer og dager. Og på dødsleiet kan det hende man tenker vemodig: "De timene kunne jeg brukt på å elske min kjære."

"Jammen så ikke les det da" sier de om noen klager. Men det ligger et problem der: Man vet ikke at det er meningsløst svada før man har lest det. Når man forfatter en tekst beregnet på at andre skal lese det synes jeg man i hvertfall bør forsøke å faktisk gi noe tilbake for den tiden man får i gave av leseren. Så neste gang du, eller noen andre, skulle få lyst til å skrive noe som bare gir mening til forfatteren vil jeg anbefale en Post-It lapp. De kommer i mange farger og kan klistres akkurat der øynene dine faller. Så kan du lese den og nyte meningen... helt uten å misbruke den gaven som tid er.

Dette var min blogg i dag. Om jeg har kastet bort gaven du har gitt meg ved å lese den er jeg oppriktig lei meg.

VM på ski

Det er VM på ski. I selveste Holmenkollen. Nå bryr ikke jeg meg så mye om akkurat selve konkurransen, utøverne, medaljer og alt det der. Jeg gidder ikke engang sitte å se på TV og heie på Northug eller Bjørgen. Den som vinner vinner, enten jeg ser på eller ikke. Og strengt tatt føler jeg meg personlig hverken verre eller bedre om norske skiløpere går fortest eller ikke. Men noe som gleder meg er muligheten som gis de som faktisk er interessert i å se på VM på ski. Og da særlig de som er interessert i å se på VM på ski ute i skogen.

Det forrige store arrangementet jeg viet en viss interesse var VinterOL. Jeg ble sittende å se på de siste rennene på bortoverski og det som slo meg var hvor sterilt det virket. Små, korte løypesløyfer med knapt en tilskuer ute i løypene. Åh nei du, kunne ikke ha folk ute i løypene. For de kan være TERRORISTER. Og inn til arenaene var det væpnet politi, metalldetektorer og bombehunder. Folk ble innbrakt over en lav sko fordi de så mistenkelige ut, hadde med seg noe som så mistenkelig ut eller rett og slett fordi noen kjedet seg og bestemte seg for at noen bare var mistenkelige.

Men altså, VM i Oslo later til å være velsignet fri fra alt dette. I dag er det offentliggjort løypekart som ikke bare viser hvor konkuranseløypene går men også hvor det egner seg for vanlige folk å slå opp telt, hvor det er vedsalg, hvor de preparerte løypene for publikum går PARALLELT med konkuransesporet etc etc. Og ikke ett eneste sjekkpunkt hvor folk blir ransaket, luktet på av hunder, røntgenfotografert og generelt hundset med i frihetens navn.

Nå tror jeg selvsagt ikke at arrangørene har glemt den helt reelle trusselen som finnes, og jeg regner med at de har et opplegg, men å ta fra folk friheten til å nyte et skirenn i god norsk tradisjon er ikke en del av opplegget. DET er terrorbekjempelse som slår. Ikke noe er bedre enn å møte religiøse fanatikere som truer med bomber i turbanen med en stolt, bestemt og oppadpekende langfinger mens man nyter sine appelsiner, Kvikklunsj og pølser fra termos, innhyllet i en kakofoni av kubjeller og heiarop.

Psykisk psyk så det holder

Det er ingen skam å være psyk. Langt i fra.
Gjennom et langt liv har jeg opparbeidet en mengde diagnoser og jeg er pstolt av dem alle!


Vaterdysleksi
Post traumatisk stress (kom etter at Posten flyttet til Rimi)
Høye brøytekanter
Omnipolar magnetskrekk
Gravitasjonsnevrose
Vistafobi
Holkesnurr
Hjernebarkmouse
Additiv octopussaversjon
Hyperaktiv ringfinger

Det krever sin mann av en kvinne å takle disse utfordringene i hverdagen (jeg tar fri i helgene) skal jeg love . Når holkesnurren trigger hjernebarkmousen, ja da er det ikke til å unngå at man får noen rare blikk. Man formelig føler folks fordommer som piler i nesa, og det kan virkelig stikke i hjertet.

Kommentarene fra ufølsomme mennesker kan jo virkelig såre. Men det verste er når folk tror de er snille og for eksempel løper rundt i leiligheten min og retter opp alle bildene, justerer oppvaskmaskinen så den står rett etc. Jeg vil jo så gjerne greie meg selv. Ja så leste jeg vateret feil da men det viktigste er da at bildene henger på veggen... er det ikke?

Drittsekkblogg

Nettet er fantastisk. Med noen få tastetrykk kan man skaffe seg fiender man ikke engang visste eksisterte. Grunnen er som regel at man har skrevet noe, det spiller ikke noen rolle hva, og så har noen funnet ut at de skal ta det personlig og bli dødelig fornærmet.

Man kan for eksempel si, i en diskusjon om hva slags type mennesker man tenner på, noe sånt som «Jeg liker at han/ hun er tynn» eller noe i den dur. Da kan du bite deg i nesa på at ett eller annet sted i en bortgjemt dal sitter det en feit faen og føler seg diskriminert og blir dypt fornærmet.

Eller man kan ymte frempå at italienere kan være masete. Da dukker det opp en dego som troll i eske og er dødelig fornærmet og du er med ett en ufølsom rasist helt uten livets rett.

Jeg sa en gang at jeg syntes brune egg var pene og da skvatt det snuske meg opp en illeluktende hønsebonde og beskyldte meg for ett eller annet om prisen på egg. Brune egg var visst dyrere og produsere men umulig å selge til en høyere pris enn hvite. «Sånne som deg skal bare ha og ha uten å tenke på OSS! Forbanna ignoranter hele hurven!»

Liker du ikke joik? Pass på å ikke nevne det online for blant de innloggede sitter det garantert en illsint liten lapp parat til å gi deg skylden for alt fra utryddelsen av indianerne til den dårlige beitesesongen for tamrein.

Det er rett og slett umulig å ikke fornærme noen online. Så jeg har, som i denne bloggen, bestemt meg for å komme alle i forkjøpet. For siden noen kommer til å bli fornærmet uansett så kan man like godt unne seg den gleden å faktisk snike inn noen fornærmelser.

Så til alle jødetamper, muslimterrorister, svartinger, gulinger, pakkiser, trønderfaener, østkantjævler og alle andre mulige skjellsord som har vært brukt, brukes og vil brukes i all fremtid, rettet mot mennesker og/ eller kvinner: Jeg vant!

Lytehumor

I dag vil jeg snakke om noe som opptar mange. Det er en viktig sak som burde vært tatt opp i de sedvanlige samfunnsdebatter på linje med prispolitikk, laks (og eggerøre), og selvmordsbombere. I dag vil jeg snakke om lytehumor. Stat og kommune gjør sitt så da må vi gjøre vårt.


Hvor ville vi vært i i dag uten nordmannens sunne lytehumor? Lytehumor frisker opp i hverdagen, lar oss se på de som er litt annerledes enn oss andre med blidere øyne og virker generelt inkluderende. I stedet for å se i bakken når vi møter noen som sitter i rullestol, er blinde, døve eller negere så kan vi se opp, møte blikket deres og le. En god latter forlenger livet, det er jo noe alle vet.


Hvem av oss har ikke gang på gang ergret oss over elektriske rullestoler? Disse apparatene som lar folk som ikke engang kan gå komme seg opp bakkene enklere og raskere enn oss normale. Kan du se noen inn i øynene å si du ikke har ledd av disse overlegene motoriserte misfostrene når de står å spinner på glatta fordi kommunen ikke har råd til å strø? Da føler man at man virkelig får noe igjen for skattepengene sine! I tillegg så kan man bare stå der i solskinnet å se gamle rynkete individer sladde rundt på holka så lårhalsene fyker! La oss rope et klart Hurra for kommunen som valgte å bruke budsjettet på ny parkeringsplass i isteden for snø og is rydding.


Også blinde som på død og liv må dra med seg bikkja over alt. De bryr seg ikke filla om skiltene som klart og tydelig sier at hunder må settes igjen utenfor. Så de vandrer likeglade etter denne kjøteren mellom hyllene med matvarer i butikken. Matvarer som vi, som lar kjæledyrene vår respektfullt være hjemme mens vi handler, skal spise. Men det gleder meg at mange butikker har tatt konsekvensen av dette og laget et lite trinn, bare noen få centimeter høyt, slik at bikkjelskerene går rett på trynet før de i det hele tatt kan begynne å kontaminere maten vår. En heldig bieffekt er også at dette stenger for disse rullestolene som tar opp alt for stor plass mellom de trange hyllene også. Så neste gang du går opp det lille trinnet, send en vennlig tanke til arkitektene som jobber så hardt for at du og jeg skal få en trivelig handle opplevelse og en god latter.


Min favoritt er riktignok gamle mennesker med krykker. Om vinteren bruker de noen sånne spisse greier under, brodder heter det visst, for ikke å gli. Og veldig mange offentlige kontorer har tatt konsekvensen av dette å laget parkett-gulv. Bare det er jo til å le seg i hjel av – for hvordan i allverden har de hatt råd til det? Jo – ved ikke å strø selvsagt! Genialt.

Uansett, siden de har parkett så setter de opp skilt som forkynner «Ikke tillat med brodder inne». Og så kommer disse morsomme gamle menneskene og tar opp broddene, men så har de glemt at siden de har brukt brodder under krykkene så er den gummi greia dekket av is!!! Også... svijs... så ligger de der. Ett flott syn. For de som ikke har opplevd det vil jeg anbefale en familie ekskursjon til nærmeste trygdekontor med parkettgulv.


Så folkens! Takket være stat og kommune kan vi alle dyrke lytehumor rett utenfor vår egen stue.